Å gå dørstokkmila. HVER dag.

Hvordan klarer man å holde motivasjonen for regelmessig trening dag-etter-dag, uke-etter-uke, måned-etter-måned og år-etter-år? Hvorfor lykkes noen så bra i dette, mens andre gir opp før de har gjort rutine av det i det hele tatt? Det ser så enkelt ut for noen. De bare trener og trener, uten å se ut til å "plages" av dét. Altså uten å ha alle de tunge periodene andre sliter med. Vinter, mørke, sene kvelder, tung kropp, sliten og trøtt, deilige sofaen ....Hvor henter de "spreke" kreftene fra??


VIL IKKE SKUFFE MEG SELV!

I dag har jeg gått og gledet meg til styrketreningen i hele dag. Men så kom ettermiddagen etter en lang arbeidsdag: datteren min fikk så vidt tid til å svelge middagen, før vi "hev" oss i bilen for å nå hennes trening. Hjemme var det lekser, kveldsmat, legging av pode nr 1 (med stell, tannpuss, lesing på senga - og litt koseprat!), og så samme runde med pode nr 2. Gjespingen min, etter en litt for sen kveld i går, startet på veg hjem fra jobb, og fortsatte i det jeg lå der og leste bøker for barna. Og jeg skal innrømme at det kunne virke veeeldig deilig å ta i mot innbydelsen fra to bedårende, bedende 4 år gamle øyne; - sove sammen meg mamma?

MEN. Jeg har et stort ønske. Jeg har et ønske om å føle meg vel. Jeg har et ønske om å holde formen, og et ønske om å se forbedringer fra treningen. Jeg har fokus på både helse og på selvfølelse (altså matche vekt og en viss fysisk form). Og det kommer ikke gratis. Det kommer IKKE om jeg ofte skal gi etter og utsette treningen til i morgen. Det krever en innsats, og det er ikke alltid gøy.

I kveld tok jeg faktisk bra i. Det ble tunge løft, selv om hodet ikke ville bli med på den tanken helt til å begynne med!

DAG FOR DAG

Men jeg hadde bestemt meg. Jeg vet altså at resultater ikke kommer av seg selv. Så i dag tok jeg turen inn på treningsrommet. Det føltes litt lite trolig at jeg skulle legge tunge vekter på nakken i dag, så trøtt som kroppen var. Men så skjer det som ofte skjer når man først er i gang. Å stikke foten i joggeskoene, å få bena i gang...det tar ikke lang tid, så våkner kroppen til livs. Og vil likevel. Jeg skal innrømme at jeg ikke STRÅLTE vilje og glede, men jeg ville. Jeg ville nok. Så det ble en time trening. Det ble tunge vekter. Og det takket være at jeg faktisk tok meg sammen, og UTEN Å VURDERE, REFLEKTERE ELLER DISKUTERE med meg selv, gikk målrettet i gang med treningen. Tør ikke tenke på alle de GODE unnskyldningene jeg kunne kommet på, om jeg gav meg tid til å tenke over det først...

 

Jeg underviste i Bergen i helgen, og sov da følgelig på hotell. I 5.etg. Jeg tar normalt aldri rulletrapp eller heis så lenge jeg ikke finner meget god grunn til det - hverdagsaktivitet gjør nemlig underverker for form og vekt. Men jeg må innrømme at jeg med 5 etasjer valgte heisen flere ganger i helgen. Men 3-4 ganger "måtte" jeg ty til trappen, fordi heisen tok så alt for lang tid ned til meg i resepsjonen. Det var raskt gjort da: 2-3 byks i hver trappeavsats. Og på toppen tok det sånn ca 8-10 steg mot romdøren, før puls og pust var normal igjen. Dét er godt det. Å kjenne at man har form til å ta seg raskt inn igjen etter slike "hverdagslige utfordringer". Ingen svette, ingen "hiving etter pusten" eller plagsom høy puls - og pratet normalt og uanstrengt. Slike opplevelser gjør også regelmessig trening givende - å oppleve fordelene i hverdagen. Sånn utover at jeg fremdeles kan bruke klær jeg kjøpte som 18 åring (nå midt i 30-årene). Vekt og helse. Trening hver uke! Resultater kommer IKKE av seg selv. Det er aldri for sent å starte - og resultatene kommer etter meget kort tid. DET er motivasjon!

 

4 kommentarer

de10sistekiloene

28.02.2012 kl.08:58

Kjempebra innlegg, er så sant! :)

Ida-Anette

28.02.2012 kl.10:01

Veldig bra! Det er når jeg bærer x antall kg hjem fra butikken, eller dytter vogna med en toåring oppover den lange, seige bakken fra huset vårt, i dyp snø eller på is, at jeg tenker: "Det er på grunn av dette jeg trener!". Det er for å klare slike hverdagsutfordringer, uten å bli helt utslitt. Og så blir jeg litt glad når jeg ser at jeg går fortere opp bakken her med barnevogn, enn andre klarer uten ;o)

Ida

28.02.2012 kl.10:15

Det med trappene er så sant. Gjør det som oftest ute, men hjemme blir det verre. Jeg bor nemlig i 5.etasje i ei blokk... Og etasjen du kommer inn i er en underetasje, altså er førsteetasjen i etasjen over. Holder på og dø hver gang, selv om jeg er i god form og trener nesten hver dag ellers. (u)heldigvis er bygningen såpass moderne at den har heis, så det er alt for lett å ty til den.

Ina

28.02.2012 kl.20:05

Det virket først som om du hadde skrevet om meg.. det der med motivasjon og det å faktisk holde på rutiner! Har fortsatt ikke funnet et treningsopplegg som holder på interessen min! hehe

Bra å se at noen er litt mer rutinert enn meg! ;)

Skriv en ny kommentar

kvinnetrening

kvinnetrening

33, Fredrikstad

Kvinnetrening.no er DIN hjelp til et bedre og lenger liv! Vi gir deg alle verktøy du trenger for å leve litt sunnere; tilrettelagt treningsprogram, kostholdsprogram, følger deg opp OG du har tilgang til et team av lege, ernærngsfysiolog, personlig trener, sexolog og motivator :) På denne bloggen vil vi dele litt av vår hverdag, både fra gründeren bak kvinnetrening, Kine, og fra ernæringsfysiologen Therese.

bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits